Omtaler

Mitt land, ødelagt for alltid.

Om Det ble natt i Caracas av Karina Sainz Borgo

Av Roxana Sarion, stipendiat i spansk litteratur og kultur ved Universitetet i Tromsø (UiT)

Kagge forlag

Det ble natt i Caracas er debutromanen til den venezuelanske kulturjournalisten Karina Sainz Borgo (Caracas, 1982). Sainz Borgo har bodd i Spania det siste tiåret og skriver blant annet for nettavisen Vozpopuli og litteraturnettstedet Zenda Libros. Romanen foregår i dagens Caracas, hovedstaden i Venezuela, og er en fordømmelse av overgrepene og brutaliteten det venezuelanske regimet har påført befolkningen de siste tjue årene og setter ord på barbariet og forfallet i det «utmagrede» landet.

Som følge av mediedekningen Venezuelas sosiale, økonomiske og politiske krise har fått den siste tiden, ble Sainz Borgos roman løftet frem av spanske medier og solgt til 22 land før den var publisert. Den slags sensasjon i forlagsverdenen blåser liv i kontroversene rundt den såkalte «tendenslitteraturen», når forfatterens ståsted blir omdannet til et kommersielt fenomen og den intellektuelle og kulturelle verdien av en kompleks virkelighet ofres til fordel for en sak eller en ideologi. Selv om Sainz Borgo selv har uttalt at det her er snakk om «en veldig politisk roman, som ikke er politisert», fordi den handler om «en samfunnsmessig, sivil tragedie» som tilstreber en allmengyldig karakter, er det nettopp forfatterens posisjon på den ene siden av en så til de grader polarisert konflikt som til syvende og sist begrenser romanens narrative fokus og gjør at den ikke klarer å fange opp nyansene og de komplekse omstendighetene i den venezuelanske krisen. 

Romanen starter på en kirkegård hvor hovedpersonen, Adelaida Falcón, er for å begrave sin mor, en skolelærer med en viss utdannelse fra middelklassen. Øyeblikket er av grunnleggende betydning fordi hele livet hennes slik hun kjenner det begynner å gå i oppløsning da. Adelaida kommer hjem og opplever seg helt alene i en by i «dødstranse», hvor hun har mistet alt, «inkludert alle ord i nåtid». Snart invaderer «Revolusjonens barn» brutalt leiligheten hennes, raserer de siste minnene hun har igjen og får henne til å føle seg som en landflyktig i sitt eget liv. «I likhet med moren min var også jeg død. Hun under jorda. Jeg på overflaten.» Byen hun lever i er uttæret og utplyndret, og truet av våpen som brukes til å ydmyke sine ofre seksuelt, torturert av barbariske former for straff og gjentatte plyndringer. Ingen kan kjenne seg trygge i sitt eget hjem i landet hvor «det eneste som fungerte var maskineriet som drepte og stjal, plyndringens ingeniørkunst”.

I naboleiligheten bor naboen Aurora Peralta, som er den spanske kvinnens datter (som er romanens originaltittet red.amn), fordi moren hennes, Julia, var en galisisk kvinne som krysset Atlanteren og kom til Venezuela sammen med så mange andre innvandrere på 40- og 50-tallet. Romanens handling tar utgangspunkt i en særegen hendelse som skal forandre Adelaidas liv: Hun finner Aurora død og innser at hun ved å stjele naboens pass også kan overta identiteten hennes og slik få muligheten til å forlate landet. 

Fortellingen veksler mellom episoder fra fortiden (Adelaidas barndom og ungdomstid) og nåtiden, og er en slags essayroman som beskriver den skjøre velstanden den venezuelanske øvre middelklassen levde i på 80-tallet og kontrastene til den vilkårlige og systematiske volden som betegner nåtidens oppsplittede, fordummede sosiale vev. Bildet forfatteren tegner av utslettelse og dehumanisering blir likevel for banalt og renner tidvis ut i bagatellmessige forklaringer og overfladiske digresjoner som mangler dybde og gir romanen et uferdig inntrykk. Et eksempel er rekkefølgen på episodene, slik som forsvinningen av Auroras lik eller forfalskningen av passet hennes, som fortelles på en usammenhengende måte og inkluderer for mange tilfeldigheter over altfor kort tid.

Til tross for den attraktive handlingen og forfatterens konsise og direkte språk, vil tiden vise om denne romanen vil bestå rent kunstnerisk. Det er interessant å sammenligne den litterære kvaliteten i Det ble natt i Caracas med andre utgivelser som har fått mindre oppmerksomhet i mediene, men som også tilhører kategorien ny venezuelansk skjønnlitteratur skrevet i diasporaen og skildrer den høyst prekære tilværelsen for de mange i Venezuela, og samtidig behandler temaet chavisme mer i dybden, slik som Etiqueta azúl (Blå etikett) av Eduardo Sánchez Rugeles (2010), Los maletines (Koffertene) av Juan Carlos Méndez Guédez (2014) og Muerte de el Guaire (Guaire-elvens død) av Raquel Rivas Rojas (2016). Det ville også være nyttig å lytte til stemmene fra dem som befinner seg inne i Venezuela, som Igor Barreto eller Carmen Verde Arocha, forfattere som sikkert vil publisere bøker om temaet i fremtiden, uten det kommersielle presset eller noen drahjelp fra konjunkturen i øyeblikket. 

Likeledes gjenstår det å se på hvilken måte denne slags tendenslitteratur etablerer seg, om den vil benytte muligheten til å samle et fragmentert samfunn eller ender med å bli lest som et uttrykk for politisk aktivisme her og nå.

Denne uka kan du treffe forfatter Karina Sainz Borgo hele tre steder i Norge, først på Litteraturhuset i Bergen i samtale med forfatter Sigrun Slapgard, deretter på Litteraturhuset i Trondheim i samtale med Kaja Rindal Bakkejord, som også har oversatt den norske utgaven, og til slutt under Bjørnsonfestivalen i Molde, i samtale med Latin-Amerikaforsker Benedicte Bull. 

 

Det ble natt i Caracas

Karina Sainz Borgo

Oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord

Kagge 

ISBN: 9788248924029