Omtaler

Lars "Faen" Andersen

Boka Lars “Faen” er fortellingen om den legendariske hvalskytteren fra Sandefjord, Lars Anton Andersen (1891–1967). I mellomkrigsårene var «Lars Faen» – et navn han fikk av sine arbeidskamerater – nasjonal folkehelt, millionær og Norges desidert mest kjente hvalfanger. I partnerskap med Anders Jahre var «Lars Faen» bestyrer for ekspedisjonen «Kosmos II» på begynnelsen av 1930-tallet, et samarbeid som resulterte i en serie rekorder som aldri siden ble slått. 

«Lars Faen»s popularitet avtok kraftig da han røk uklar med Jahre og tok hyre for tyskerne, som betalte ham en formue for å lære dem å fange hval. Under krigen ble han også NS-medlem, og den millionen han fikk i bot etter landssviksaken, er en av de høyeste i krigsoppgjøret. «Lars Faen» måtte søke jobb i utlandet, og hans navn og rykte forsvant fullstendig i etterkrigstidens Norge. Fra sitt eksil i Argentina jobbet han for Onassis, som drev med «pirathvalfangst». Da bevisene for Onassis’ ulovligheter ble lagt fram internasjonalt, ble det spekulert på om «Lars Faen» var angiveren. Trolig var dette medvirkende til at Andersen senere fikk gjøre comeback i Norge og kunne avslutte sitt liv som en rik og respektabel mann i Sandefjord. 

«Lars Faen» etterlot seg 7000 hval på samvittigheten – og en mytisk fortid som nasjonal helt og antihelt, en historie som til nå har ligget innhyllet i tåke.

 

Press forlag

 

Boka er skrevet av argentinske Mirko Stopar (f. 1974) som har bodd i Norge siden 2001, jobber som filmskaper og forlagskonsulent, og som også er en av Yonders bidragsytere.

Hvordan ender en argentiner opp med å interessere seg for norsk hvalfangst?

Jeg har alltid vært interessert i temaet, i utgangspunktet fra et litterært ståsted og helt sikkert fordi jeg leste «Moby Dick» som ung. Det er noe med hvalfangernes livsstil som bestandig har tiltrukket meg, noe et eller annet som nærmer dem Renessansens sjøfolk og de forfedrene våre som reiste ut for å drepe monstre, og likevel så har du disse hvalfangerne som lever som pensjonister i Norge den dag i dag. Med tiden gikk det opp for meg hvilken rolle Argentina hadde spilt for den antarktiske hvalfangsten, og ikke bare fordi landet befinner seg i nærheten geografisk, men fordi det var argentinerne som etablerte det første selskapet som offisielt startet med hvalfangst der (selskapet “Pesca”, i Sør- Georgia). Mange av hvalfangerne jeg ble kjent med hadde historier og minner fra Buenos Aires. De er spesielle folk, og ganske forskjellige fra de typiske nordmennene. Da jeg oppdaget personen Lars Andersen visste jeg straks at det fantes en historie å fortelle i ham som kunne forene den interessen jeg har for koblingene mellom Norge og Argentina med min svakhet for temaet hvalfangere. 

 

Lars «Faen» Andersen

 

Hva har vært den største utfordringen i arbeidet med boka?

Først og fremst har det vært det faktum at jeg har skrevet den på norsk, som i seg selv er en enorm utfordring. Og at den omhandler et ekstremt norsk tema, et tema nordmennene er eksperter på og som de har behandlet hundrevis av ganger, fra uendelig mange perspektiver. Det er som om en nordmenn skulle ha skrevet en bok på spansk om den argentinske grillkulturen asado, eller om de argentinske gauchoene. Men så er det noe ømfintlig knyttet til personen Lars Anderson, noe som gjorde meg sikker på at det kanskje kunne være behov for en utenforstående for å gå løs på akkurat det temaet. Det ble den siste utfordringen, hvordan rekonstruere en historie som nesten ingenting kom levende ut av, historien om en mann som praktisk talt har blitt visket ut av historien selv. Det var ikke en veldig gjennomtenkt avgjørelse, og det er kanskje grunnen til at jeg turte. Det var en krevende prosess, men jeg var så heldig å ha et godt nettverk til å støtte meg, lesere jeg stoler på som hjalp meg med å finne min stemme og formen på teksten, og folk som kan utrolig mye om temaet, som Hvalfangstmuseet i Sandefjord. 

Hva har dette arbeidet lært deg om ditt nye hjemland og den norske kulturen? Er Lars “Faen” representativ som sådan?

Lars “Faen” er et slags symptom, eller kanskje den perfekte metafor, på den norske hvalfangsten i Antarktika, fordi han var aktiv mellom 1906 og 1960, som er akkurat så lenge som virksomheten pågikk der. Gjennom ham kan vi se hvordan industrien utviklet seg fra de aller første pionerene, boomen på 1920 og -30-tallet, hyperprofesjonaliseringen og teknifiseringen av fangsten, gjennombruddet for en kynisk kapitalisme og de mange politiske intrigene. Og til slutt forfallet, så på den måten er han representativ. Prosjektet lærte meg mye om hvordan Norge har brukt hvalfangsten som instrument for å skape seg en identitet, og også lagt en viss dobbeltmoral for dagen, når det kommer til hvordan hvalfangsten ironisk nok gjentas i oljeindustrien i dag (en industri som begynte å utvikle seg rett etter hvalfangstindustriens fall). Jeg har også lært at den gjennomsnittlige nordmann stort sett ikke kan noen som helst som dette temaet. 

Og hva har det lært deg om Argentina?

Ikke bare ga researchen meg innsikt nok til å forstå den fremherskende rollen Argentina hadde i den antarktiske hvalfangstindustrien, men det viste meg også hvordan landet fram til 1950-årene hadde en visjon og en politikk knyttet til den sørlige delen av Atlanterhavet, som handlet om herredømme og om å opprettholde kravene i konflikten med Storbritannia. Det har vært interessant å komme ut av klisjeen om at Peróns Argentina bare var et tilfluktssted for nazister, og å utforske industrialiseringspolitikken han drev, og som han trengte eksperter av Lars Andersens kaliber til å hjelpe seg med. Noe litt uvanlig var at da boka kom ut nylig, nektet den argentinske ambassaden i Norge å bidra med å spre den, fordi det står ordet “Falkland” to steder, som jo er det øyene vi kaller Malvinas på spansk heter på norsk – Falklandsøyene – hvilket for meg viser hva slags forvirring og mangel på retning dagens argentinske statsvisjoner er preget av, hvor langt unna vi befinner oss datidens Argentina til sammenligning.

Har du planer om å ta denne historien videre på noen måte?

Den opprinngelige planen var å lage en dokumentarfilm om Lars Andersen, for jeg er fortsatt mer filmskaper enn jeg er forfatter, og den planen står fremdeles fast og er under utvikling. Jag må fortsatt skaffe den siste delen av finansieringen, og sammen med mine norske og argentinske produsenter håper vi at filmingen kan starte med det første.