Omtaler

Du må ikke glemme

Sigrun Slapgards bok er et viktig bidrag til å holde mennesker og konflikter framme i hukommelsen, til å minne oss på å spørre: Hvordan gikk det med dem?

Av Signe Prøis

 

 

Å være utvekslingsstudent i Argentina som 17-åring satte mange spor, men det som grov seg aller dypest inn i meg, var å møte et samfunn som inntil helt nylig hadde levd i voldens favn. Min venninne Luli hadde aldri kjent faren, han ble forsvunnet av juntaen da hun var halvannet år gammel. Andre venninner hadde gjemt seg under pulten mens de gikk sine første år på barneskolen, da bombeflyene raste over hjembyen Río Gallegos, nærmeste fastlandsbase for krigen på Falklandsøyene. Jeg lyttet til det de fortalte, og innså at jeg ikke engang hadde ord for sånt. 

Fremdeles er det vanskelig for meg å fatte omfanget av det Argentina gikk gjennom. Men dette første møtet med argentinernes lidelser, var første gang jeg gjorde meg tanker om hva vold og frykt gjør med et menneske, hvordan det former et samfunn.

 

Sigrun Slapgard. Foto: Tove K. Breistein

 

Med Eg har sett jaguaren, gir journalist og forfatter Sigrun Slapgard noen svar på slike spørsmål. Hun møter med mennesker som på ulike måter er en del av den latinamerikanske voldens historie, og undersøker hvordan volden har preget deres identitet og samfunnet de tilhører. Den norske billedhuggeren Gitte Dæhlin valgte å gjøre mayafolkets kultur og rettighetskamp til en del av livet sitt og levde i Mexico fra 1977. Sammen med juristen og parlamentsmedlemmet Marianella García Villas, satte den salvadoranske karmelittnonnen Laura Hernández livet på spill for å dokumentere overgrep under borgerkrigen som herjet El Salvador – /Frelserens land/. Hun måtte senere flykte til Norge. I Colombia slapp politikeren Ingrid Betancourt fri i 2008 etter seks år i jungelen, som gissel hos opprørsgeriljaen FARC. Senere brukte hun denne erfaringen til å omfavne fredsprosessen i landet. Og i Argentina ble Laura Catalina de Sanctís Ovando barnebarn nummer 112, av de rundt 500 barnebarna som Bestemødrene på Maiplassen har ført en utrettelig kamp for å finne igjen: barn som ble stjålet fra sine foreldre i fangenskap, og adoptert bort til militære barnløse under det siste diktaturet i landet. 

Slapgard har studert og jobbet med Latin-Amerika siden åttitallet og har omfattende kunnskap om bakteppet for de ulike konfliktene. I boka følger hun disse kvinnenes historier. Resultatet er en essayistisk tekst om verdensdelens moderne historie, der vekslingen mellom intervjuer og analyse gir verdifull innsikt i historier som ligger oss nært i tid, men som likevel allerede har havnet i skyggen av nyere tids hendelser, andre steder i verden. Jeg mener vi kunne ha mye å lære av Latin-Amerika her, i møte med aktuelle utfordringer knyttet til vold, hatretorikk og polarisering. 

 Boka er ført i pennen på en måte som gjør at en gammel latinamerikafantast kjenner sanseinntrykkene langt framme i hukommelsen, og at det rykker godt i reisefoten. Jeg blir særlig grepet av hvor nært forfatteren stiller seg hovedpersonene sine, evnen til å bringe leseren inn i deres verdensanskuelse, deres redsler og drivkrefter, den omsorgsfulle respekten hun viser dem. Hun synliggjør både enkeltmennesket og konflikten de har tilhørt. Hun liksom maler fortellingen og viser at det er kraft i både det onde og det gode. Fortellingene rommer både humor og alvor.

 Slik møtet med den tidligere FARC-kommandanten Oscar Montero, alias /El Paisa/, en mann så beryktet for sin brutalitet at Slapgards sjåfør skjelver på vei til møtestedet. /El Paisa/er blant dem som har mest blod på hendene, og så står han der og forteller muntert at i tillegg til å bli maisbonde, er planen for det nye sivile livet å drive økoturisme, der i den kolombianske jungelen. Her kan du få sove i senga hvor den sagnomsuste FARC-lederen Manuel Marulanda døde. Vandre på gjengrodde geriljastier. 

Med den slags bilder synliggjør Eg har sett jaguaren de mange utfordringene knyttet til måten Latin-Amerika har tatt – eller ikke tatt – oppgjør med sin voldshistorie på. I mange land er det nedsatt såkalte sannhetskommisjoner, som åpner for mildere former for straff i bytte mot tilståelse. I andre land ga det nye demokratiets ledere forbryterne amnesti og forsøkte å legge lokk på historien gjennom årtier. 

Men glemselspropaganda fungerer dårlig, og Slapgard antyder at nettopp mangelen på straffeforfølgelse mange steder har rokket ved rettsfølelsen og er en medvirkende årsak til at land som El Salvador, Guatemala og Mexico i dag er blant verdens voldeligste steder. Land hvor det selv i dag ansees som et privilegium å «få dø av døden», som Slapgard forteller at det kalles, og ikke ved drap. 

 Etter en artikkel om den tidligere nevnte salvadoranske aktivisten Marianella García Villas i 1983, fikk Sigrun Slapgard et postkort fra en ungdomsskolelærer og hans elever. De hadde lest artikkelen hennes og lurte på hvordan det gikk med Marianella og de forsvunne kvinnene. Det kortet ble med henne i fortsettelsen, som en påminnelse om aldri å glemme. Eg har sett jaguaren står for meg som et viktig bidrag til å holde mennesker og konflikter framme i hukommelsen, til å minne oss på å spørre: Hvordan gikk det med dem?

 (Denne anmeldelsen ble opprinnelig skrevet på oppdrag fra Bokmagasinet og sto på trykk i forbindelse med at Eg har sett jaguaren utkom i mars 2018.)