Omtaler

Det unevnelige

Om romanen Matate, amor (Dø, min elskede) av Ariana Harwicz.

Av Andrea Ruiz

Ariana Harwicz (Buenos Aires, 1977) utga i sommer sin fjerde roman, Degenerado (Degenerert), hvor hun skriver om barnemishandling som en måte å inkludere maskuliniteten i feminismens tid. En passende anledning til å bruke litt tid på den 42 år gamle argentinske forfatterens tidligere verker, eller «lidelsestrilogi», som hun selv kaller dem, og som består i Matate, amor (2012) La débil mental (Den evneveike, 2014) og Precoz (Veslevoksen, 2015). 

I Harwicz første roman Matate, amor er alle karakterene navnløse. En kvinnelig fortellerstemme observerer, tenker og lengter. Hun føler seg fremmedgjort for babyen sin, ektemannen og livet. Heller enn en fortelling i ordinær forstand er lesningen av Matate, amor en reise i psyken til denne kvinnen som deltar i sitt eget liv fra et avstengt rom i henne selv. Og sett derfra får alt en helt uhyrlig brutalitet; verden, ritualene i samfunnet, ekteskapet, begjæret og morskapet. Hun strever med å tilpasse seg allment akseptert fornuftige måter å være på, hun slenger om seg med sårende kommentarer og ved en anledning løper hun rett gjennom et vindu, knuser det og skader seg, løper videre ut i skogen hvor hun gjemmer seg, lar seg finne og alt begynner på nytt:  

Andre som akkurat har født pleier å si at nå kan jeg ikke lenger forestille meg livet uten ham, det er som om han har vært her bestandig, pøh. Nå kommer jeg, min elskede! Jeg vil rope, men synker bare enda dypere i den oppsprukne jorda. Jeg vil knurre, brøle, og istedet lar jeg myggen stikke meg, de koser seg med den søte huden min. Sola sender det sølvblinkende gjenskinnet av kniven i hånda mi tilbake og blinder meg. Himmelen er rød, fiolett, den skjelver. Jeg hører at de leter etter meg, babyen som har bæsja og mannen min uten klær. Ma-ma. Ta-ta. Ka-ka. Det er babyen min som snakker, hele natta. Ko-ko-na-na-ba-ba. Der er de. Jeg legger fra meg kniven i det tørkesvidde gresset, jeg håper at når de finner den vil den ligne en skalpell, en fjær, en fil.

Det kan være en vanskelig barselstid, det kan være depresjon, angst, men sett utenfra er det galskap. Og likevel er det ikke vanskelig å lese et slags ekstremt klarsyn i denne lidende, lengtende og tidvis også klaustrofobiske skildringen. Sønnen er en dyreunge, sexen en uløst renselse, kjærligheten og lykken en uutholdelig fiksjon.

Det var sånn jeg så meg. Som en kvinne som trengte å bli rolig. Forvandles til en amøbe. Dra et sted med hvite lakener og hvite vegger, små piller, små tabletter under tunga. Bli kjent med nabodama på rommet, drikke opp juicen min sammen med de andre stakkarene, delta på sånn håndverksstue, lese bøker med harde permer og illustrasjoner. Helt til den dagen de andre innlagte blåser opp ballonger og maler farvelskilt med tjukke fargestifter og jeg blir utskrevet og vender tilbake til samfunnet. 

Jo, det kan være galskap eller irrasjonalitet. Men det kan også simpelthen være en kvinne som kjemper for at livet ikke skal ligne så veldig på døden. Hun har ikke noe navn, men hun kunne hatt ditt.  

Matate, amor og La debil mental er oversatt til engelsk på Charco Press.