Nyheter

Mamma koser (ikke alltid) med meg

Under siste runde av litteraturfestivalen Filba (Festival Internacional de Literatura en Buenos Aires) nylig møttes et panel bestående av forfattere og journalister for å diskutere hvordan morsrollen er representert i samtidslitteraturen på det amerikanske kontinentet.

 

Av Andrea Ruiz

Instinkt eller kultur, plikt eller ønske, morskapet har vært og er fortsatt et sentralt aspekt i den sosiale definisjonen av hunkjønnet. I en tid preget av nye måte å se på spørsmål knyttet til identitet, kjønnsrollebegreper under omveltning, teknologiske fremskritt som gir oss mulighet til å stagge den biologiske klokka, abortspørsmål på agendaen og ny kraft i feministbevegelsen, legger også litteraturen nye fortolkninger av morsrollen og andre mulige morsverdener for dagen.

Paneldeltaker Julia Deck måtte innrømme at hun bestandig har kjent en tiltrekning mot moren som mauvaise mere, den dårlige moren, en skikkelse hun har tillagt større rikdom og kompleksitet enn den snille moren; hun som oppfyller det tradisjonelle idealet som en som «kysser barna sine mens hun bærer dem i seng» og er familiens sentrum. Gjennom motviljen hun føler for måten det småborgerlige hjemmet hennes står i kontrast til den lidenskapelige, eventyrlige tilværelsen hun leser om i bøkene, er Madame Bovary selve reinkarnasjonen av den dårlige moren, mente Deck. Hun kunne fortelle at hovedpersonen i hennes egen roman, Viviane Elisabeth Fauville, er inspirert av Emma Bovary. Men Viviane lider i tillegg av en tilstand som gjør at hun ikke husker hendelser i nær fortid. En spaltning i hovedpersonen som kommer frem i teksten gjennom en helt særegen bruk av 2. person.

 

 

Eugenia Zivaco anbefalte flere bøker av dagens kvinnelige argentinske forfattere. I Pendiente/Avhengig av Mariana Dimópulos opplever en kvinne alvorlige komplikasjoner etter fødselen og blir tvunget til å ligge en hel måned på sykehus og overlate ansvaret for babyen til faren. Når hun endelig kommer hjem, klarer hun ikke å skape noen tilknytning til barnet. I Gabriela Cabezón Cámaras La Virgen Cabeza/Slumjomfruen har en transkvinne direkte kontakt med jomfru Maria og en heteroseksuell kvinne forelsker seg i henne og sammen oppdrar de sitt felles barn, Cleopatrita. Samanta Schweblin belyser selve oppdragelsen i sin roman Distancia de Rescate/Feberdrøm, ved å beskrive bergingsavstanden, tråden som forbinder en mor til sitt barn og som aldri må bli så lang at hun ikke rekker å redde barnet fra fare. I Elena Sabe/Elena vet skriver Claudia Piñeiro om en eldre kvinne som lider av Parkinsons og saumfarer Buenos Aires og byens utkantstrøk på jakt etter svar som kan løse mysteriet om hvordan datteren hennes døde. Det fører henne til å treffe igjen kvinnen som Elenas døde datter tvang til å føde et barn hun ikke ønsket. Estrógenos/Østrogener av Leticia Martín er en dystopi hvor kvinnene har bestemt seg for å slutte å føde barn og menneskeslektens overlevelse overlates til mennene. Teknologiens fremskritt gjør det mulig for menn å få barn, men de kan bare gå gravide i tre måneder, som er grensen for fødsel gjennom penis, med episiotomi og det hele (ja, au).

 

 

Margarita García Robayo snakket om to mødre i litteraturen, begge hentet fra nordamerikanske forfatteres verk. Den ene er Claire, hovedperson i In a country of mothers, av A.M. Holmes. Hovedpersonen er en gift psykoanalytiker med barn. I tenårene ble hun tvunget av sin egen mor til å adoptere bort babyen hun fødte. Claire får pasienten Jody, som er på samme alder som hennes førstefødte ville ha vært og som i tillegg er adoptert. Forholdet mellom de to, dramaet gjenkjennelsen utgjør, utvikler seg til en thriller.

Den andre skikkelsen er familiemoren som er hovedkarakter i Dinner at the Homesick Restaurant, en karakter García Robayo har blitt veldig rørt av, fordi hun i tillegg til å være den dårlige moren, også er en tafatt mor: «Uansett hvor mye kjærlighet hun gir og om hun har de aller beste intensjoner, så blir alt feil.»

García Robayos refleksjon til slutt var interessant. Hun spurte om tendensen vi ser i dag, med å skrive om morskapet med utgangspunkt i morens lidelse, vil føre til at vi mister de filosofiske og eksistensielle nyansene av syne og at leseren vil begynne å savne disse. Som om vi etter å ha besteget Himalaya kun fortalte om hvor svimlende opplevelsen var. Dersom vi aldri får lese (eller skrive) om lykkelige morskap, vil ikke den skjevheten få leseropplevelsen til å oppleves som utilstrekkelig og også banal, siden morskap, uansett opplevelse, av det må kunne sies å være minst like transcendentalt som det å bestige Himalaya?