Vero Alvarado
Illustrasjon

Illustratøren: Verónica Alvarado

Vi fortsetter vår serie for å bli kjent med latinamerikanske illustratører, og har blitt med inn hos Verónica Alvarado, en venezuelansk illustratør som bor i Montevideo.

Hva var ditt første betalte oppdrag?

Det var rundt 2016. Min aller første kunde var en australier som bestilte et digitalt arbeid til kona og døtrene sine. Det var en svært personlig illustrasjon og jeg blir varm i hjertet av å tenke på det, for det var det første arbeidet jeg fikk bestilt av noen som ikke kjente meg fra før, og som i tillegg bodde på den andre siden av kloden. Mitt første «store» og kommersielle oppdrag var en serie illustrerte informasjonsplakater for Univisión Contigo som jeg fikk gjennom et byrå (Fenix Media) og som også var første gang jeg kunne eksperimentere med å jobbe 8 timer (eller mer) i døgnet som illustratør. 

Vero Alvarado
 
Hvor arbeider du vanligvis?
Vi har brukt tid på å gjøre om stua hjemme til det som har blitt en slags stuekontorhybrid, og der har jeg et arbeidsbord jeg nettopp har adoptert. Da jeg bodde i Caracas med foreldrene mine hadde jeg både arbeidsbordet og laptop-bordet mitt på rommet, så jeg er vant til å skvise maksimalt ut av den plassen jeg har tilgjengelig og gjøre den så multifunksjonell som mulig. 
 
Fortell oss litt om arbeidsprosessen din?
Jeg pleier alltid å gjøre research og tegne skisser aller først. Jeg tester materialer og farger, tester former og komposisjoner, det er også en del av min research. Av bekvemmelighetshensyn prioriterer jeg det digitale arbeidet (jeg har en Ipad med Precreate, det har virkelig vært den beste investeringen for en frilansarbeidende innvandrerillustratør). Jeg liker også å jobbe med «tradisjonelle» materialer, så jeg passer på at jeg tar på meg prosjekter med jevne mellomrom som inkluderer blyanter, akvareller, tusjer, akrylmaling eller hva det måtte være som gjør at jeg kan bli litt møkkete. 
 
 
Vero Alvarado
 
Hva er den mest inspirerende tiden på døgnet og musikken i øret?
Tidligere var jeg i størst grad et nattmenneske, jeg ble ofte sittende og tegne til sola sto opp. Nå har jeg begynt å like dagens første timer, det er et lite ritual å lage meg kaffe og sette meg ned for å tegne mens alle andre sover. Jeg har en teori om at tiden går langsommere mellom klokka 5 og 10 om morgenen…
 
Vi har alle øyeblikk da vi tviler på oss selv. Hva gjør du da for å samle mot og fortsette?
Det hender det eneste jeg kan gjøre for å føle meg mindre frustrert, er å tvinge meg selv enda mer, for å komme til det resultatet jeg ønsker. Når frustrasjonen handler mer om ting av filosofisk karakter, pleier jeg bare å slutte å tegne. Da snakker jeg med kollegaer, ser film eller TV-serie, får tankene over på noe helt annet. I stunder da frustrasjonen er på et nivå av «rå eksistensialisme» forsøker jeg å se meg selv utenfra og i komme til bunns i hva frustrasjonen dreier seg om, det er en intens jobb, da skriver jeg lister over hva jeg har fått til og det jeg ønsker å få til, jeg spør meg om det jeg holder på med virkelig har med målene mine å gjøre. Andre ganger finner jeg arbeider fra flere år tilbake og sammenligner dem med det jeg gjør idag, og da er det vanskelig å tvile på at standhaftigheten og erfaringen har båret frukter. 
 
Kan du nevne 3 illustratører du synes vi burde sjekke ut?
Nå har jeg bodd i 5 år sammen med Diego Mundarain, og det har alltid vært interessant å se hvordan vi har oppdaget hverandre og vokst sammen som illustratører på en naturlig og sunn måte, det er nesten litt merkelig… Etter at jeg flyttet fra Venezuela har jeg blitt kjent med andre venezuelanske illustratører, som María Solias (hun bor i Colombia nå) med sine store formater fulle av varme og Mike Centeno (som bor i USA) med sine tegneserier og skarpe illustrasjoner. 
 
Vero Alvarado 
verónica alvarado
 
Og 3 store?
Det er et vanskelig spørsmål, jeg skal forsøke å svare med utgangspunkt i dem jeg opplever at har vært en innflytelse helt siden jeg var liten. Hele generasjonen av Disney-tegnere i tiårene fra 4o-tallet til 80-tallet har plass på alterer mitt. Første gang jeg tenkte at jeg kunne ha tegning som jobb, var da jeg så en bakomfilm fra Snøhvit-produksjonen. 
Mary Blair var en av få kvinner på den tiden som fikk mulighet til å gjøre noe mer enn bare å fargelegge, de elegante og fine strekene hennes er et eksempel til etterfølgelse. Og for også å ta med noen fra tegneserienes verden: Charles Schultz, han som tegnet Knøttene og som jeg kan komme tilbake til tusenvis av ganger.
 
Opplever du at konkurransen er stor i illustrasjonsverdenen? Er det mulig å leve av det?
Noen ganger er det som om absolutt alle enten er eller vil være illustratør. Det vil bestandig være konkurranse, slik det er på alle områder, det er sunt og nødvendig, og jeg synes det er interessant fordi det ikke finnes noe fasitsvar på hvordan illustrasjon skal være. Derfor burde innsatsen du legger i det vise kvaliteten i tillegg til din individuelle stil og forslag til løsninger. Og ja, man kan leve av det, men jeg skulle ønske det var litt enklere, mer rettferdig og vennligsinnet.
 
Vero Alvarado
 
Hva jobber du med akkurat nå?
Det er en sånn illustrert bok som jeg ikke kan snakke om i det hele tatt før den er utgitt. Innimellom tar jeg private eller kommersielle oppdrag og så bruker jeg også tid og krefter på mitt prosjekt Patreon som har blitt en motivasjonsdriver for meg, til å utvikle egne prosjekter og også fortsette med den illustrerte dagboken min.