Illustrasjon

Illustratøren: Luis Bellagamba

Når illustratør og grafisk designer Luis Bellagamba virkelig vil slippe tegneprosessen ordentlig løs, har han begynt å gjøre som Basquiat: Han setter Ravels Bolero på repeat mens han jobber.

Hva svarer du når du blir spurt om hva som er yrket ditt?

Grafisk designer. Jeg studerte grafisk design fordi jeg likte å tegne og utdannet meg til et yrke der tegning regnes som et verktøy. Ikke bare et av mange, men det som virkelig utgjør forskjellen. Etterhvert har jeg begynt å regne jeg meg som både grafisk designer og illustratør. Jeg tror det er et poeng å avklare forskjellen, fordi ikke alle designere er illustratører. Jeg elsker prosjekter der jeg får kombinere disse to disiplinene.

Hva var ditt første betalte oppdrag?

En illustrert bok for førsteklasse på barneskolen som het Rayo Azul/Blått lyn, som jeg lagde sammen med søsteren min, Mercedes. Det var i forrige århundre!

Hvor jobber du vanligvis?

Hjemme. Jeg har ett sted jeg sitter og jobber med datamaskinen og et annet for arbeid med tradisjonelle, analoge medier.

Hva er den mest inspirerende tiden av døgnet og den beste musikken å høre på?

Jeg er litt skeptisk til hele tanken om “inspirasjon”, men musikk er utvilsomt noe som hjelper meg å skape en spesiell arbeidsstemning. Å kunne velge seg omgivelsene sine lydmessig er en av de store fordelene ved å jobbe alene. Når det gjelder tid på døgnet, jobber jeg når jeg må (det kan man ikke alltid velge, hvis det f.eks er snakk om et oppdrag med helt konkrete frister). Jeg hører aldri på det samme, men velger lyd etter hva jeg tegner, for det skaper klart forskjellige mentale prosesser som krever ulike former for konsentrasjon. Hvis jeg trenger å konsentrere meg ekstremt hardt, fungerer det godt med repeterende lyd, som gong eller singing bowls. Når jeg designer foretrekker jeg som regel musikk som får meg til å slappe av, og i det siste går jeg ofte tilbake til spillelistene mine på Spotify. Jeg kan også ønske meg den helt motsatte effekten, noe energigivende dersom jeg er sliten. For ikke lenge siden fikk jeg høre at Basquiat hørte på Ravels Bolero på repeat mens han arbeidet. Jeg prøvde det og det funker virkelig utrolig bra for å slippe seg løs med tegningen. Plata Chants of India av Ravi Shankar er veldig mektig, den gjennomgår ulike stadier og må være blant de platene jeg har har hørt flest ganger fra begynnelse til slutt de siste årene. Når jeg er i en beslutningstakningsprosess, trenger jeg derimot stillhet.

Har du tre lokale illustratører du vil invitere oss til å oppdage?

Det er tre fra ulike generasjoner som jeg har oppdaget i ulike deler av livet mitt, og som tiltrekker meg av ulike årsaker. 

I barndommen: Ayax Barnes. Jeg har likt ham siden. Han var argentinsk, men utførte store deler av arbeidet sitt her i Uruguay. Han var grafisk designer og illustratør på en hel haug med barnebøker, men den jeg husker aller klarest er boken om gresk mytologi. Jeg elsker karakterene i illustrasjonene hans, grafisk er de slående og samtidig så ømme og hjertevarme.

Så oppdaget jeg Mingo Ferreria i ungdommen, han var illustratør i et kulturbilag. I tillegg til den iboende kvaliteten bildene hans har, ble jeg slått av hvordan de bestandig åpnet for en meningsutveksling med teksten de sto til, en dialog som gjorde at både tekst og bilde ble rikere. Jeg har stor beundring for ham både som kunstner og personlig.  

Martín León Barreto oppdaget jeg for bare få år siden. Han benytter et digitalt språk som er fullt av geometri og jevne farger, noe som er veldig effektivt for konseptuell illustrasjon av bøker. Illustrasjonene hans er en kombinasjon av god smak, følsomhet og intelligens.

Og tre illustratører gjennom tidene?

Jeg må si meg 100% enig med Klees utsagn: «Kunsten reproduserer ikke det visuelle. Den synliggjør det.» Og jeg tror det gjelder alt som har med bilder å gjøre, også utover det rent kunstneriske. Jeg er svak for tilnærminger til tegning som har noe anti-realistisk ved seg, og å kunne utforske begrensningens potensial.

Den ene formen er primitiv, “rå”, folkloristisk, og det finnes samtidige fortolkninger av den. Jockum Nordström er en svensk kunstner og illustratør som har en merkverdighet ved seg som jeg finner ekstremt forlokkende. Som kunst ser det veldig rått ut ved første øyekast, men det er ingenting enfoldig ved arbeidene hans. Jeg mener han viser er en uvanlig original og fortreffelig teknisk ferdighet. Som illustratør for barn er det han som står bak nydelige Sailor and Pekka.

En annen tilnærming som jeg synes er interessant er der det lattervekkende står i hovedsetet: den frie leken med størrelsesforhold, friheten i valg av materialer, prøvingen av ulike balanseforhold. Den spanske designeren og illustratøren Isidro Ferrer er en viktig representant for denne stilen. Jeg er fascinert av nesten alt jeg har sett av hans arbeider, og jeg beundrer sammenfatningen han gjør av det som inspirerer ham. Han sier at han liker “å dele det som er samlet og samle det som er delt”, noe jeg tenker er en fantastisk definisjon på selve essensen av kreativitet. I tillegg til hans enorme talent er han veldig oppvakt i sin analyse av  illustrasjonsfeltet idag, jeg anbefaler å lese noen av de siste intervjuene som er gjort med ham. Jeg er også interessert i en viss stillisme, eller eleganse. Norske Olaf Gulbransson hadde det som sitt perfekte verktøy når han lagde sosial og politisk satire.

Vi har alle øyeblikk der vi mister tviler på oss selv og mister motet. Hva gjør du for å finne tilbake til det og gå videre?

Jeg tror at frykt og usikkerhet er en måte vi legger feller for oss selv på, det er en variant av latskapen som skremmes vekk når vi setter oss i gang, når vi jobber. For vi vet jo alle at det er sant at “øvelse gjør mester”. Visuell kommunikasjon er et fenomen som aldri blir perfekt, det finnes ingen full enighet om hva som er riktig. Uansett hvor hardt du anstrenger deg er det ingenting av det du gjør som vil bli likt av alle, din jobb blir å skape forbindelser til noen, men ikke til alle; det er det meningsløst å tro at man kan få til. Så, sånn er det bare, og spørsmålet blir hvordan man velger å se det, om glasset er halvfullt eller halvtomt. Jeg har også drevet med yoga i mange år og det hjelper meg å bekjempe negative følelser generelt. Det er en aktivitet jeg vil anbefale til alle som jobber frilans, en livsstil som øker tilbøyeligheten for stillesitting og angst.

Hva jobber du med nå?

Jeg er i gang med to prosjekter. Det ene er det grafiske til en dokumentar Mariana Viñoles lager om de syriske familiene som kom til Uruguay fra Libanon som flyktninger i 2014. Da de kom hit måtte de forholde seg til en virkelighet som var veldig annerledes enn det de var blitt fortalt. Det andre prosjektet er et samarbeid. Sammen med andre kolleger og animatører skal jeg delta i en animert humorserie på TV som skal hete “Oppdragelses-TV”. Det er Marco Caltieri som har skrevet manus og som skal regissere den sammen med Pablo Marcovecchio, som lagde Enano Maldito

Mer om Luis Bellagambas arbeider på www.instagram.com/bellagamber/