Forfattere, Illustrasjon, Nyheter

Tid for hamskifte

Illustratør Dani Scharf og forfatter og journalist Pablo Fernández er naboer i Montevideo og møttes ute på fortauet – med to meters avstand – for å snakke om bekymringer, oppdagelser, frykt og utvikling i tilknytning til koronapandemien. Og var vitne til en sommerfugl på vei ut av puppen.

 

                                                                   Av Pablo Fernández

 

Hundeliv – Dani Scharf

 

Hva har denne konteksten forandret for deg?

Det har medført en emosjonell forandring som er veldig intens. Men også hva gjelder rom, for jeg har alltid satt stor pris på offentlige steder, å observere livet rundt meg er til stor inspirasjon. Nå som jeg ikke kan det, er blikket vendt innover mye mer. Jeg oppholder meg mer under tak og inspirasjonen bunner oftere i fantasien. Dessuten har alt det økonomiske forandret seg, for akkurat som alle andre markeder, har bokverdenen her enda mindre ressurser nå, de bestiller færre illustrasjoner og har utsatt mange av de prosjektene jeg var involvert i. Så det er en sammensatt situasjon, for jeg er veldig aktiv likevel, det er færre eventer å delta på, men de virtuelle bindeleddene har tatt en veldig naturlig form.

 

Hvordan gjenspeiler pandemien seg i illustrasjonene dine?

Jeg prøver fortsatt å se det for meg. Jeg blir veldig usikker av det, så pandemien har fortsatt ikke tatt form i kunsten min, i motsetning til mange andre illustratører som alle har lagd fortellinger fra karantenen.

 

Det handler kanskje om å fortelle om denne tiden uten at det blir for opplagt. Hva kunne være et godt bilde for å oppsummere disse siste månedene?

Jeg tenker mye på det, men jeg har fortsatt ikke funnet fram til ett bilde, jeg har ikke klart å lage én fortelling. Øvelsen med å konseptualisere og sammenfatte – store deler av kunsten min består av det – er en lang prosess for meg. Men kanskje en vinterhage kunne være et godt bilde. Den er en nydelig metafor fordi den er en beholder med liv på innsiden som samtidig trenger verden utenfor – sollyset, for eksempel – for å vokse og utvikle seg. Jeg vet ikke akkurat hvordan det bildet skulle sett ut, men jeg tenker det oppsummerer mye og jeg synes det passer som konsept. Og jeg tenker at når dette har blitt bedre, eller når det blir litt mindre kritisk, så vil det som har vokst inni vinterhagen, også gjenspeiles på utsiden.

 

Hva vil du si er det beste med denne tiden?

Kanskje muligheten til å sette pris på de frihetene vi har. Det er til stor lærdom. Å benytte oss av teknologien og det som har vært som en mindre forrykende, slags pausetid, tid til å observere, reflektere og vokse. Og deretter skape.

Det er rart. Du snakker om å ha tid, og lyst. Men det er noe mer, all teknologien som allerede fantes der ute og som denne situasjonen har lært oss å se potensialet i. Det eksploderte og blomstret liksom helt plutselig. Og da tenker jeg særlig på det mest hverdagslige planet.

Vi er nødt til å forstå at ting kan gjøres på andre måter. Den digitale jobben fantes jo for noen år siden, men nå har mange begynt å arbeide hjemmefra, kanskje bare minutter unna studioet eller kontoret sitt. De fleste arbeidsgiverne hadde aldri tenkt tanken på at en sånn fleksibilitet var mulig, og få mennesker hadde turt å ta skrittet.

 

Verktøyene var selvfølgelig der for at folk kunne organisere seg på en sånn måte og ha større frihet. «Frihet», men likevel frihet. Dette er en kontekst som har rokket ved mange etternølere, folk som alltid har vært imot forandring. «Ikke rør noe, ikke kom her med merkelige forslag», eller «den som forlater kontoret, kommer ikke tilbake». Det er jo bare tåpelig, hvis jeg kan reise bort noen år og komme tilbake i en bedre, mer beriket utgave. Jeg tenker det eldgamle og stive synet på ting er i ferd med å falle, i ferd med å gå i oppløsning.

Og det er jo kjempebra. For det er det samme som å stole på folks dømmekraft, på de personlige kvalitetene deres, i tillegg til de profesjonelle. Det innebærer at begge sider deler et ansvar og kan resulterer i et miljø som er til beste for begge parter.

 

Har denne situasjonen forandret hvordan du legger opp prosjektene dine?

Ja, jeg var mye mer optimistisk før. Nå er jeg mest urolig. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje, jeg vet ikke om noen vet det, så jeg lever fra dag til dag. Det jeg vet, er at dette kommer til å påvirke hvordan folk oppfører seg, fremgangsmåtene deres. Det samme spørsmålet hadde et helt annet svar for et år siden. Mitt 2020 var fullt av invitasjoner til messer og bokpresentasjoner.

 

Vet du hva jeg tenker om akkurat det? Det er øyeblikk da jeg frykter at en såpass markant virkelighet som denne vil føre til at de prosjektene vi har i gang, mister gyldighet. Er barneboka jeg skrev før pandemien bred og fleksibel nok til å fange opp denne situasjonen? Det gjør meg virkelig urolig. Alle dybdeintervjuene jeg har gjort, som nå ligger og er bearbeidet, ferdig redigerte. Men de er jo fra tidligere, alle sammen, pandemien nevnes ikke med et eneste ord.

Jeg forstår hva du sier. Men jeg tror også at så mye produseres og snakkes om koronaviruset, at man blir helt mett av det. Det er bare sunt å snakke om helt andre ting. Det er bra å være opptatt av viruset, men vi må ikke glemme sånt som misbruk av barn for det. Eller de positive tingene: Intervjuene dine kan gi næring og virke inspirerende, de kan hjelpe folk til å se det som er viktig, holde blikket på ballen og planlegge livene sine videre.

 

Jo, men ethvert kommunikasjonsrelatert produkt – som kunsten, eller journalistikken – må inkludere konteksten. Fra og med nå vil alle kunstverk, bevisst eller ubevisst, inkludere denne tiden. Og jeg er sikker på at mange forlag tenker på det, spesielt fra et kommersielt ståsted. «Vi trenger prosjekter som omhandler koronaviruset, som omhandler barn i karantene.» Det høres kanskje grotesk ut, men det er en del av det vi har over oss. Tror du at ditt eget materiale kan være utgått på dato?

Jeg tror ikke det. For hvis jeg skal si det på en helt lineær måte, så er det sånn at selv om vi nå og i overskuelig framtid ikke kan klemme hverandre, så kommer jeg alltid til å tegne klemmer. Skjønner du hva jeg mener? Hvis man ikke kan klemme i øyeblikket, så kommer man til å savne den gode følelsen. Sånne ting er evige. Det er noe av det vakre kunsten har, evnen til å gi hverdagslivet form, til å tre inn i andre verdener og appellere til det aller mest følsomme, det som kanskje er minst lineært. Spille på det magiske ved å blande virkeligheter sammen, eller bevege seg over i det surrealistiske. Alt jeg lager er litt sånn.

 

Se! En sommerfugl som nettopp har forlatt puppen!

Hvor?

Der, i treet, den strekker på vingene sine. Ser du den?

Jaaa…den er i ferd med å tilpasse seg den nye virkeligheten, ikke sant? Det er også en fin metafor. Alt dette som hender er et hamskifte. Huden blir en annen, den utvikler seg og muterer. Jeg tror dette er en transmutasjon på mange nivåer. Så vil tiden vise hvilke områder som har opplevd utvikling og hvilke som har blitt mer innviklet.

 

Dani Scharf ble født i Montevideo i 1980 og fra han var helt liten, visste han at han ville vie livet sitt til å tegne. Magasinet Lürser’s Archive har listet ham blant verdens 200 beste illustratører, og han var del av hovedutstillingen under barnebokmessa i Bologna i 2018 og vant prisen Golden Pimwheel under China Shanghai International Children’s Book Fair 2019. For mer om Dani og hans arbeider, se http://danischarf.com