Daniel-Mella. Foto Mauro Martella
Forfattere

Introspeksjonist

Daniel Mella kler seg naken og tar fyr i hver eneste bok han skriver. Flammen brenner ham opp innenfra, og kanskje er den også forløsende, rensende. Eks-mormoner, idrettsmann, sønn av en uruguayansk surfelegende … et rikt og mangesidig liv som får velte seg rundt i tekstene hans. Den ekstreme ærligheten som forfatter gjelder også i intervjuer: Han tar ikke mål av spørsmålene, flykter ikke unna dem, men går rett til sakens kjerne.

 

Av Pablo Fernández – Foto: Mauro Mastella

 

Når vi tenker på det vi har lest i retrospekt, forstår vi ofte ting vi ikke tidligere så. Debutromanen din, Pogo, er nå over tjue år gammel. Hva forstår du av tekstene dine i dag som tidligere kanskje bare føltes impulsivt, intuitivt?

Jeg leser aldri bøkene mine på nytt, og jeg leter heller ikke etter meg selv i dem. Omtrent alt jeg har skrevet bunner i angst og tilhører spesifikke perioder i livet mitt, og jeg ville aldri skrevet det på nytt. Samtidig ser jeg at det jeg skrev da, lenge gjenspeilte et mørke, noe voldsomt, en misfornøydhet med livet. Som jeg ikke ønsker meg. Jeg vil gjerne være en sånn fyr som elsker livet. Som nyter det, og er takknemlig over det. Og jeg er delvis sånn. Så hvorfor blir – eller ble – sinnet mitt, fantasien min alltid trukket mot de stedene? Hvorfor er det bare tragedie, vold og smerte som er tiltrekkende estetisk? Å ha et morbid temperament er liksom ideelt for en forfatter, for det innebærer at man må begrense seg i forhold til visse aspekter i livet, man må ta vare på seg selv, og se seg ordentlig rundt. Når du begrenser deg til ett sted, og ser deg rundt på en spesiell måte over lang tid, skapes det et sted inni deg som kjennes dypere. Du ser skyggene, ulykkens sjatteringer. Og på en måte tror jeg det unge mennesket er sånn: Det foretrekker ulykken. Fordi den er estetisk tiltrekkende. Men også fordi ungdommen ofte kjenner seg ulykkelig. De har forlatt barndommen, paradiset, for å tre inn i en voksen verden, og de forstår at voksenverden er noe dritt, og at de vil bli tvunget til å være der aldri så lenge, at folk vil utnytte deres uskyld. Alle fra foreldrene deres, og det nødvendige bildet de tegner av virkeligheten, til lærerne på skolen; de presenterer en verden for dem, som, når de kommer ut og står ansikt til ansikt med den, veldig ofte er stikk motsatt av det de har blitt fortalt. Så da blir man selvsagt rasende, og skuffelsen er vanskelig å bære. Det er vanskelig å slutte å være barn, å slutte å være ungdom … for å bli hva da? Derfra kommer opprøret, derfra kommer rocken. Og kanskje hadde også skrivingen min på den tiden med det å gjøre.

 

Noen temaer er tilbakevendende i bøkene dine: døden, familien, religionen. Hva består uroen din i, hvor kommer kreativiteten fra?

Jeg vet hva andre har sagt om bøkene mine: At jeg går rundt med en såret, liten gutt inni meg, at det virker som en annen som har skrevet dem. Da jeg begynte i terapi som 24-åring tok jeg med meg bøkene mine til psykoanalytikeren, for at han skulle lese dem og fortelle meg hva faen som gikk av meg. Men fyren nevnte dem ikke med et ord, jeg vet ikke om han leste dem engang. Sannheten er at vi skriver om besettelsene våre. Fordi vi skriver om det vi trenger å skrive om, det vi opplever som uunngåelig å skrive om. Problemet er at vi har mye enklere tilgang til det vi ønsker skrive om, enn det vi virkelig trenger å skrive om. Det ligger tettere på, det fungerer dessuten som en felle, den hindrer deg i å komme til det nødvendige. «Å, jeg vil så gjerne skrive om de myke teddybjørnene fra barndommen min!» Alt det er veldig koselig, og du må selvsagt begynne å skrive om det. Men det er sannsynlig at mens du skriver side opp og side ned om de teddybjørnene så oppdager du at det du egentlig skriver om, er forsømmelse. Eller om at du er mørkredd. Oppdagelsen av at døden er en av besettelsene jeg har, kom mens jeg skrev. Og allerede i andre bok ble det tydelig at den var et grunnleggende tema jeg dreide rundt.

 

 

Grusomhet er et annet aspekt i mye av det du skriver. Den medfødte grusomheten hos barn, den som peker tilbake på de mest ubehagelige episodene i barndommen. I novellen La esperanza de ver (Håpet om å kunne se) knuser hovedpersonen brillene til en klassevenninne som oppfører seg kjipt. Hva er alt det, hvor kommer det fra?

Jeg vet ikke. Jeg skriver om dyremishandling også. Og jeg er ingen tilhenger av vold. Jeg har kanskje slått til noen tre ganger i mitt liv, og jeg har et vennskapelig forhold til dyr. Men da jeg var liten var jeg alltid veldig var på de øyeblikkene da jeg kjente at jeg ville være slem: De skinte liksom på en spesiell måte. Kanskje fordi det ikke var lov, det var noe man ikke burde. Det er veldig sterkt å kjenne den impulsen, av plutselig å ville knuse noen som er svakere enn deg. De øyeblikkene – for det er jo en grunn til at jeg har dem med i fortellingene mine – tilhører nok tegnene, bristene, avgrunnene i personligheten man former seg. Alle de impulsene, om de er voldelige eller mørke, alle mulighetene til å handle slemt, de fascinerer meg. Jeg ble dessuten oppdratt religiøst, så den konstante formaningen om å være snill bestandig, den begynner også å skape et lite monster inni deg. Når du blir tvunget til å være god, når alle andre slags impulser ikke bare må undertrykkes; de må ikke engang sees på, ikke anerkjennes. Det skaper bare enda mer skam og gir enda mer næring til det som er tiltrekkende ved det onde. Det oppstår en spenning, nesten som en splittelse i personligheten. Det onde blir litt som en produksjonsfeil.

 

Hva slags tenåring var du?

Innadvendt, lydig, flink på skolen, ganske altoppslukende. En som lett forelsket seg, men uten noensinne å komme til noe på det feltet, for jeg var veldig sjenert og var dessuten underlagt mormonkirkens restriksjoner. Det var ikke lov å … pule … med jenter, og ikke engang ta på dem. Ingenting som var seksuelt. Jeg begynte å åpne meg da jeg nærmet meg 17, og det var også da fallet mitt begynte. Jeg sluttet å tilhøre De siste dagers hellige, gikk ifra den fine fortellingen om hvordan livet henger sammen og alle reglene jeg var innskrenket av. Innad i kirken omtalte vi alle ikke-mormoner som «verdens folk». Så jeg gikk fra å være et medlem av kirken, til å bli en person som tilhørte verden, og det fallet gikk rett i en avgrunn. Det var en av grunnene til at jeg var så sint, så rasende, så lei meg, så ulykkelig. Jeg hadde mistet Gud, jeg hadde forstått at jeg hadde levd på en løgn så lenge, at jeg hadde vokst opp med en struktur som var veldig skadelig for sjelen min, for hjertet mitt, for følsomheten min, for intellektet. Med kunne kjenne på hele meg at jeg hadde lidd skade. De hadde holdt meg der: Utenfor verden. Så på en måte levde jeg nesten euforisk. Jeg kastet meg ut i verden med stor energi. En energi som også var veldig negativ, fordi den var ladet med så mye sinne og raseri. Det var som en pendel, fra Gud til ikke-Gud. Jeg mener, jeg ville ikke engang høre snakk om Gud, eller om den hellige ånd, jeg ville ikke høre det. Det eneste som finnes er dette: Det som er virkelig, virkeligheten, døden, blodet, innvollene … avgrunnen.

 

Hva forteller settet av bøker du har utgitt om deg som menneske?

Skal man følge bøkene, er jeg ganske konfliktfylt … følsom, kaotisk og flink. Jeg tenderer kanskje mot ikke å være så fryktelig glad i folk. En det kan være vanskelig å leve med, eller leve nært på. Det kan vel sikkert stemme, det stemmer i hvert fall overens med det folk har sagt om meg. Men det er uansett noe jeg lurer på, dette med om bøker virkelig sier så mye om forfatteren. Jeg kjemper litt imot den tanken, for sier bøkene mine virkelig så mye om meg? Jeg er ikke helt sikker på det. Hvis jeg skriver om mørke ting, betyr det at jeg selv er så mørk? Hvis jeg skriver trist litteratur, betyr det at jeg er en trist fyr? Det var en som sa at det som gikk sterkest innpå ham i bøkene mine, var frykten – som han trodde var min frykt – for å trenge noen. Jeg kan gjenkjenne meg i akkurat det. Jeg føler virkelig et stort ubehag når jeg trenger noen. Og det sier naturligvis noe om vanskeligheter med å elske, med å skulle stille seg naken i møte med det følelsesmessige. Å skrive er for meg nødvendigvis det samme som å kle seg naken. Man blir alltid stående der avkledd, uansett hva man skriver. På et tidspunkt vil det skinne igjennom ting du ikke engang kunne forestille seg, og som du ikke vet hva slags konsekvenser vil få.

 

Daniel Mella (Montevideo, 1976) er en av Uruguays viktigste samtidsforfattere. Du kan lese mer om forfatterskapet hans på nettsidene til forlaget Charco Press, som har utgitt Mellas siste roman, El hermano mayor/Eldstebroren, på engelsk. Boken er oversatt av prisbelønte Megan McDowell, som også oversetter Alejandro Zambra, Samanta Schweblin, Mariana Enriquez, Lina Meruane, Diego Zuñiga, og Carlos Fonseca.