Forfattere

Mellom linjene

Den uruguayanske forfatteren Inés Bortagaray skriver tilsynelatende troskyldig og nesten barnslig.

Men mellom linjene kan imidlertid urovekkende ting hende. Hovedpersonene i fortellingene hennes – som ofte er barn, klossete ungdommer og hjelpeløse voksne – beveger seg mellom det ømhjertede og det patetiske, i grenseland mellom empati og en fremmed skam.

−Presentér deg.

−Å presentere meg er å snakke om Salto, stedet jeg ble født og vokste opp og som jeg føler meg dypt og uunngåelig rotfestet i, selv om jeg har bodd en god stund i Montevideo nå. Jeg lærte mye av livet der, og jeg reiser dit sjelden, men savner det konstant. Deretter følger skrivingen som en kjensgjerning som liksom befester personligheten min, nokså tidlig egentlig, for jeg begynte å skrive da jeg var liten. En kronglete og omflakkende vei, full av pauser og omkjøringer, men vedvarende. Noe annet som også har vært vedvarende og som definerer meg i stor grad, er en uro, noe som lever og ikke lar meg være i fred, og derfor gjenspeiler seg i alt jeg gjøre. Den er en slags rystelse, av nysgjerrighet etter å bli kjent med verden og få de erfaringene som et vidstrakt liv skjenker deg, og det har gjort at jeg har jobbet med veldig ulike ting. Jeg er veldig anvendelig, og det bringer med seg en fordelaktig fleksibilitet, men også en lite fordelaktig mangel på disiplin, trøbbel med å konsentrere meg. Og så er det andre ting som tilhører privatsfæren, slik som morskapet, som en svært konstant variabel, og som nok er den viktigste akkurat nå.

−Noen temaer gjentar seg stadig i dine tekster: familie, kjæledyr og andre dyr, dødsfall blant mennesker som står deg nær, tidens gang sett fra barnets ståsted, religion. Hva handler den uroen din om?

−Jeg blir urolig av at tiden går, voksesmertene, av å miste, og av alt det man taper gjennom et langt liv; tapet av en viss uskyld, av troskyldigheten vi forbinder med barndommen. Jeg er også interessert i hvordan de liksom avkles, noen av de språklige mekanismene som vi alle har klistret til oss, og hvor alminnelige de er for oss. De tingene vi sier nesten på autopilot, som, hvis du fjerner dem fra sammenhengen, er så tåpelige, eller absurde, eller fulle av tomrom. Jeg går rundt og værer den slags talemåter hele tiden, i andres samtaler, i køen i banken, eller når jeg hører på min egen familie. Jeg er veldig opptatt av disse klisjeene i språket, av hva de skjuler, og hva de gir til syne. Men jeg nevne også jakten, og jeg føler at det er noe inni meg som fortsatt driver og blir til, og med det mener jeg at det er i ferd med å finne en ny identitet. For meg er et kunstverk noe som lever og er åpent og under bygging, bestandig. Det sier jeg som et varsku, fordi for meg er det ingenting som er statisk.

−Og hva forsøker du å formidle? For du har en fortellerstil som fremstår som godtroende, nesten naïve. Det du nettopp snakket om, det med troskyldigheten. Men hvor det likevel kan oppstå urovekkende ting.

−Det er vanskelig å svare på akkurat det, først og fremst fordi jeg syns det er vanskelig å tenke på leseren som én. Jeg mener, hvem tenker jeg på når jeg skriver? Jeg har skrevet ting ved å forestille meg at de omtrent utgjør et brev en venn ville lest, en virkelig person, av kjøtt og blod. Men jeg syns det er vanskelig å tenke på leserne på et overordnet plan. Det blir en slags spekulasjon som jeg fortsatt ikke kommer til når jeg skriver, for når jeg skriver vet jeg ikke engang om det er for at det skal utgis. Men jeg føler at jeg forsøker å snakke med leseren, at det ikke er min egen dagbok jeg skriver i. Så det betyr at det finnes et forutbestemt ønske om å etablere en samtale, en kommunikasjonshandling. Noe av det jeg blir mest desperat av, er mangel på kommunikasjon, når du snakker med noen og vedkommende ikke ser ut til å forstå det jeg forsøker å si, det gjør meg veldig engstelig. Jeg må hele tiden være i kommunikasjon med andre, og jeg klarer ikke å skrive hvis jeg ikke også tenker at teksten er det, som en stein man kaster og håper noen vil ta i mot og hive tilbake, en handling som får bli videreført.

−Og hvorfor vender du så nesten besatt tilbake til barndommen, hva er det den har å tilby, eller hva er det du ønsker å gjenvinne, eller redde?

−Jeg er interessert i den innfallsvinkelen, som på den ene siden er uskyldig, og på den andre siden ondskapsfull, og som også slipper ustraffet fra det, at det råder en viss straffefrihet i barnets meninger. At det er uklanderlig fordi det er et barn som snakker. Det er utgangspunktet i min bok Ahora tendré que matarte/Nå blir jeg nødt til å drepe deg, eller i noveller som A la mesa/Tilbords. Et blikk som dessuten gir muligheten til å observere konflikten med et klinisk øye og stor frihet, konfliktene som vekkes til liv, uten å måtte velge side, nødvendigvis. De voksnes verden som en verden i krig, mens barna er opptatt av å … oppdage. Jeg er også interessert i en viss grad av tåpelighet. Jeg er veldig glad i tåpelighetens bekjentgjørelse, disse mer eller mindre formelle handlingene som vi lærer med oss på vår vei gjennom verden, for å fungere som mennesker, for å relatere til andre voksne, men som likevel fremstår som litt nytteløse, sett fra barnets perspektiv, som for meg virker så ubestikkelig. Så jeg vet ikke om det er fordi jeg ønsker å vende tilbake til den delen av livet mitt. Lenge var det sånn, det er en forferdelig sang av Roque Narvaja som jeg pleide å synge da jeg var liten, hvor teksten er «jeg ville bli stor, ville bli stor», om en gutt som ville bli stor, som var veldig utålmodig etter å bli voksen, og da han endelig ble det, angret han på at han ble det og lengter etter barndommen. Akkurat det er en konflikt jeg har hatt i meg. Men heldigvis fant jeg ut av det, men i lang tid virket alt absurd, det virket som om alt man gjorde, det å bli eldre, bare førte tap med seg, og jeg så absolutt ikke de positive sidene med det. På et tidspunkt sluttet jeg å ville bli eldre, jeg husker at jeg så filmen Blikktrommen, som er basert på en roman av Gunter Grass, en veldig tøff film, om en gutt som var som en kortvokst, han ble eldre, men kroppen fortsatte å være liten, og jeg gjenkjente meg i den gutten. Jeg ble for eksempel ikke glad over å få menstruasjon, for meg var det en dårlig nyhet, et tap av frihet, og at en ny tid var i anmarsj, en tid for forandring. Dette med puberteten var overhodet ikke til noen trøst, den tilsynelatende friheten det ville gi meg å bli eldre. Jeg ville ikke miste lekene mine, dukkene mine. Så i noen år gikk jeg rundt og var rasende.

−Hvordan vil du definere det blikket mot fortiden? Er det nostalgisk? Trist? Føler du at det var bedre da enn nå, kunne du tenke deg å være tilbake der?

−Absolutt ikke. Folk som bare ønsker seg tilbake til fortiden er så slitsomme, jeg vil ikke være en sånn. Jeg er faktisk forelsket i fremtiden. Det er helt sant. Det er noe morskapet brakte med seg, en besettelse for nåtiden og fremtiden. For alt er fremtid, alle eventyrene vi går rundt og venter på. Og akkurat det er stort, det er en følelse jeg driver og lærer meg nå og som gir meg stor glede. Heldigvis har jeg ikke det klagende, klengete blikket, det «å, før i tiden …». Jeg dør hvis jeg blir sånn.

Av Pablo Fernández

Prontos, listos, ya.

Utdrag fra Klar, ferdig, gå (Prontos, listos, ya)

Boken er også oversatt til engelsk: Ready, Set, Go (Criatura editora, 2018)

Jeg vil ha en hund. Jeg har fisk. Jeg har hatt en skilpadde, kyllinger, haner, hamster og en kanin. Fiskene mine svømmer i en stor gullfiskbolle, full av småstein og konkylier. Den blir full av grønske og jeg må rense den hele tiden. Jeg synes det er så kjedelig å rense gullfiskbollen, og jeg utsetter og utsetter og utsetter, helt til jeg ikke kan se fiskene en dag og det eneste jeg kan se er en grønt grønskelag på glasset. Jeg legger øyet inntil bollen og gjennom en glipe ser jeg halen til Boris, den oransje fisken min, på vei forbi. Den andre heter Andre og svømmer på siden. Den er hvit og kraftløs. Jeg hadde aldri trodd den kom til å leve så lenge, men nå tror jeg ikke jeg kommer til å få se den i live igjen. For at alle skal kunne dra på ferie i ro og mak, har jeg levert gullfiskbollen hos venninnen min, Maria. Jeg ba henne passe på fiskene, ga henne spesialfôret og dro. Da jeg var på vei hjem gikk det opp for meg at hvis noen av dem døde, kom hun til å bli kjempebekymret. Jeg gikk tilbake og sa til henne at hvis en av fiskene mine døde, måtte hun bare hive den i do. Men at hun kunne prøve å sørge for at ingen av dem dør. Etterpå ringe mamma moren hennes og spurte om det var greit at de gjestene var hos dem. Mens hun snakket i telefonen, sa hun gjestene samtidig som hun gjorde Det internasjonale hermetegnet, med å krølle de to fingrene, kutte lufta med bevegelsen. Det virker som moren til Maria sa at det på alle måter var greit. Da mamma la på, sa hun: vi må ta med en eller annen presang tilbake; så greie de er. Og jeg spurte: en souvenir? Mamma sa ja, eller kanskje noe brukskunst. Og jeg spurte en stor og skinnende konkylie? Mamma sa: kanskje det, kanskje det. Så skjønn moren min er.

Nå er jeg underveis og jeg tenker at jeg ikke kommer til å se den hvite fisken min igjen, Andre, fordi den ikke kommer til å leve stort lenger. Sist jeg så den hadde den sluttet å svømme. Den lå på siden, fløt stille i vannet. Jeg dunket på gullfiskbollen for å vekke den og den rørte seg knapt. Den svingte så vidt, roterte for å komme på rett kjøl, men orket det ikke. Like etter lå den på siden igjen, fløt inne i vannet. Jeg tror at så lenge den fortsatt flyter nedi, er den ikke død. Fisker må flyte til overflaten, for hvis ikke de gjør de, er de levende. Jeg synes det er trist at Andre skal dø. Jeg tror Boris kommer til å følge etter, og da har jeg ingen fisker lenger. Og ingen hund heller. Før hadde jeg andre fisker. En dag jeg rensen bollen, tråkket jeg på en av dem, uten at det var meningen. Jeg tok den opp av vannet og så skled den ut av hendene mine og fisken spratt som en gal rundt på gulvet og jeg ble nervøs og løp rundt på kjøkkenet og prøvde å fange den i lufta. Men så tråkket jeg på den. Det var en guffen lyd. Jeg hadde én til. Jeg sa til alle at den het Berta, men innerst inne kalte jeg den Organprofessoren. Jeg vet ikke hvorfor, men det var det jeg kalte den. Jeg kjøpte den hos veterinæren en dag og samme kveld ble den spist av Boris og Andre. Neste morgen var det bare hodet igjen. Jeg gråt og mamma sa at jeg måtte ta meg en smoothie. Jeg ville begrave den, men mamma sa at fiskene må ut med vannet, så da kastet jeg den i do. Det var derfor jeg sa til Maria at hun må kaste den neste som dør i do. Det er sånn fiskene kan dø uten å forlate sitt habitat.

Oversettelser av Signe Prøis

twitter: @InésBortagaray