Forfattere

Forleggeren: Martín Fernández Buffoni / HUM

Av Pablo Fernández

Martín Fernández Buffoni (Montevideo 1979) fylte nettopp førti år og har brukt halve livet på å utgi bøker på eget forlag, først på Artefato, og senere på HUM, som han stiftet sammen med sin kusine Estuario i 2007. Intenst, hyperaktivt og lidenskapelig har han utgitt en hel generasjon – og nesten et halvt tusen titler – rare, djerve uruguayanske forfattere, av typen som skriver fra levra. Fra sitt hovedkvarter i Montevideo, over gata fra bokhandelen Lautréamont, jobber han kompromissløst med å trekke Uruguays litterære kjerre, bidra til nytenkning og få leselysten til å blomstre, tross det knøttlille markedet (Uruguay har 3.3 millioner innbyggere) han har tilgjengelig.

Det er et spørsmål jeg ofte stiller skapende mennesker, med utgangspunkt i tanken om at en bok er en refleksjon av forfatterens personlighet. Og som jeg tenker også gjelder for deg, gitt helheten av bøkene du har utgitt. Hvilke konklusjoner kan vi trekke om deg som person når vi ser på hva som kommer ut på forlaget ditt?

Hvis du tar i betraktning at mesteparten av det vi utgir ikke er konvensjonelle bøker, men bøker som går imot den virkelig kommersielle strømmen, bøker som er skrevet av rare typer, underfundige bøker som streifer innpå det poetiske, og som ikke er verken likefrem eller særlig folkelige eller lett fordøyelige … vil du forstå at helheten berører noe av den galskapen vi alle har i oss. Selv om det kanskje ikke er riktig ord å bruke, galskap, men jeg føler likevel at veldig mange av forfatterne våre er rare, sett i forhold til andre, vanlige dødelige. Men jeg opplever ikke at jeg er rar selv, jeg legger bare kropp og sjel i hver eneste bok jeg utgir, og gir alt jeg har for å bringe den ut i verden. 

Hvilke forfattere må man lese for å forstå dagens litterære Uruguay?

De er mange. Men lista bør inkludere Daniel Mella, Gustavo Espinosa, Damián González Bertolino, Fernanda Trías, Pablo Casacuberta, Martín Betancor, Natalia Merdero, Mercedes Estramil og Felipe Polleri.

 

                                 

Du har sagt at utgivelsene dine “i høy grad respekterer betydningen av å bruke penger på en bok”. Hva mener du med det, hva består den respekten i?

Vi satser på bøker som ikke er tenkt for sin kommersielle verdi, som helt sikkert ikke kommer til å selge mye, og det er alltid en risiko. Men det er en del av jobben. Og la meg være ubehøvlet og udannet og si følgende: selv om jeg har vært redaktør halve livet, forstår jeg bare mindre og mindre av dette. Hvis det hadde vært en rulett, hadde jeg ikke ant hvor jeg skulle plassere brikkene mine. Du blir hele tiden overrasket, bøker du var sikker på at kom til å gå bra, går overhodet ikke. Og motsatt, bøker du ikke gir særlig mye håp blir plutselig “jøss, den selger som hakka møkk”. Eller sagt på en annen måte: Det er en skikkelig drittbransje. Det vil jeg at skal være tittelen på dette intervjuet.

Hvorfor det?

Fordi det er det. For eksempel: Etter seks måneder regnes bøkene som gamle, og over 50% blir sendt tilbake fra bokhandlerne. Det er en av bokmarkedets egne malstrømmer, at en bok svært sjelden overlever mer enn et halvt år i bokhandlene. Og jeg nekter å makulere dem, at en papirprodusent skal betale meg et halvt øre per kilo gjenbrukt papir. Da gir jeg dem heller bort i gave, eller så lager vi et bål på torvet og brenner dem. Det hender ofte at folk ringer forlaget og sier “hei, jeg er på utkikk etter en bok og i bokhandelen sier de at den er utsolgt”. Og jeg ser på lageret og hos distributøren og boka er jo der. Men for bokhandlerne er det mer komfortabelt å si at den er “utsolgt” og prøve å selge vedkommende noe annet. Bare fordi de ikke har den og ikke er i stand til å bestille den og si “señora, jeg bestiller den til deg, jeg, kom innom igjen i morgen”. Og i tillegg til returene kommer utfordringen med billigsalg, som resulterer i at alt blir totalt devaluert. Du kan gå på et boksalg og finne en god forfatter på samme bord som en dårlig, en kjempegod bok sammen med en elendig en, og alt koster 50 peso (12 kroner). Ingenting er noe verdt lenger, alt koster det samme.

Og hvilken plass burde boka ha i et sunt, balansert samfunn?

Men alle bøker er jo ikke like! Sakprosa er én ting, biografier noe annet, skjønnlitteratur noe annet igjen, jeg kan ikke legge alt opp i samme sekk, eller snakke om “boka” som en enhet. Litteraturen er dessuten underholdning, og konkurrerer med alle andre former for underholdning. Så vi må slutte å intellektualisere alt, jeg kan ikke uttale meg dogmatisk om boka på den måten. Det jeg derimot kan gjøre, er å svare det vi allerede vet: at boka stimulerer fantasien, lesernes intellektuelle utvikling, språket. Jeg leser for barna mine, de kan se en bok tusen ganger og likevel finner de alltid noe nytt i den. Bokas betydning for menneskeheten kjenner vi, og som verktøy for personlig utvikling er den et forsvarsvåpen, et utsøkt våpen språket gir oss. Den er et bidrag til kunnskap, men også til språklig og kulturell rikdom. Å måle et menneskes intelligens etter hvor mange bøker vedkommende leser, tror jeg derimot ikke er veien å gå.

                                   

Vi har sett en hel generasjon av redaktører som i sin tid utviste en nesten militant idealisme, som ville bidra til å endre verden ved å utgi bøker, og det ble gjenspeilet helt ned i forlagsnavnene de valgte. Hva ønsker du med forlaget ditt, hvordan forholder du deg dette, å skulle ha en hensikt?

Jeg er ikke interessert i å være engasjert politisk, men er det ideologisk, eller estetisk, som du vil, når det kommer til innhold. Jeg vil gjøre noe med hvordan vi leser uruguayansk litteratur. Det har allerede blitt en stor greie. Jeg elsket litteratur da jeg gikk på ungdomsskolen, når en lærer kanskje hadde med en forfatter til timen og jeg bare “wow, det finnes uruguayanske forfattere”. Jeg så at det var mulig, jeg som hadde trodd at det bare var romvesener som skrev bøker. Så det at jeg kan bruke forlaget til å vise fram andre typer litteratur, åpne for nye tankeganger, litt motsatt av det bokhandleren gjør, når han sier at romanen du leter etter er utsolgt. Vi har hatt det moro med å anbefale “Porrovideo” av Jorge Alfonso, til ungdommer som helt tydelig ikke pleier å lese. For de kommer faktisk tilbake etter flere bøker av ham. Fordi de ikke kan tro at det faktisk finnes en sånn fyr, noen som snakker til dem om Montevideo sånn som byen er i dag, noen med et realistisk generasjonsblikk. Det føles helt utrolig, å selger bøker til ungdommer på 16 eller 17 år, som er det som skjedde med meg med Bukowski, bare at her er det snakk om en lokal uruguayansk forfatter. For jeg drakk også vodka med 7Up da jeg var 18 og leste Bukowski, så å kunne bruke forlaget til å vise fram den slags rar litteratur, men som er lokal, herfra, det føles rett og slett guddommelig. Selv om man ofte blir en sånn som gamle damer skremmes av. 

  

Note: I tillegg til å telle få innbyggere, har Uruguay få støtteordninger for kulturlivet, og landets variant av vårt Norla, Books from Uruguay, som representerte et utvalgt antall titler ved store bokmesser internasjonalt og fungerte som et slags agentur for lokale forfattere, er ikke lenger i drift. Landet har et offentlig bibliotek, men det prioriteres ikke midler til å vedlikeholde og holde dette opp som et viktig verktøy for å fremme leselyst og litteraturproduksjon. I nyere tid er det opprettet et innovasjonsråd kalt Uruguay XXI som skal fremme uruguayanske produkter og tjenester i utlandet, og som har en kulturpott hvor man bl.a kan søke støtte til å oversette uruguayansk litteratur, men systemet er nokså tungrodd og støttebeløpene lave, i hvert fall sett i en norsk sammenheng.

Så det er absolutt ikke enkelt å leve av å skrive eller selge bøker i det lille latinamerikanske landet.