Forfattere

Forfatterhverdag: Monica Isakstuen

Monica Isakstuen skriver så rett frem om morskap, oppvekst og utfordringer ved foreldrerollen at man som leser må trekke pusten før man våger å bla videre. Selv foretrekker hun en løpetur når hun mister motet eller står fast i teksten.

 

 

Fortell om ditt første betalte skriveoppdrag?

Med en fortid som tekstforfatter i reklamebransjen har jeg skrevet mange timebetalte annonsetekster, reklamefilmmanus, radio-spoter og brosjyrer, men jeg husker at lengselen etter å «skrive på ordentlig» – det vil si skjønnlitterært – vokste seg sterkere og sterkere. Det første skjønnlitterære betalte oppdraget må ha vært debutromanen min, som jeg begynte å jobbe med i 2005. Den var en krevende øvelse, jeg kjempet så hardt for å skrive en roman slik jeg tenkte en roman burde være, og dermed følte jeg meg ufri i både språk og form og oppbygning. Da den kom ut i 2009, Avstand², tenkte jeg ALDRI MER ROMAN! Den føltes stiv og fremmed, som noe jeg hadde tvunget fram. Og det hadde jeg jo. Som debutroman tror jeg den er helt ålreit, men i dag kjennes den milevis unna tekstene jeg skriver nå.

 

Fortell oss litt om arbeidsprosessen din?

Etter hver dramatiske tekst eller skjønnlitterære utgivelse, føler jeg meg tom, nesten som i en sorgprosess. Det beste med å være dramatiker og forfatter er ikke å gi ut, men å skrive. Særlig når prosjektet begynner å manifestere seg, når jeg forstår hva jeg skriver om. Først altså tomhet over det som er ferdig, siden en tvil på at jeg kommer til å klare å skrive igjen, men så, på et eller annet tidspunkt begynner jeg. Og da handler skrivingen min mest om å få ut så mye som mulig, skrive ganske ukritisk, få opp et visst antall sider, rundt femti er bra. Så kan jeg gå gjennom disse sidene, på egenhånd og med redaktøren min, og så forsøker vi å se hva som finnes i dette råstoffet. Ofte er det en tematikk eller et spørsmål eller en brennende bekymring som stiger fram. Derfra fortsetter jeg. I de seneste tekstene mine har jeg utforsket mange ulike spørsmål knyttet til foreldreskap og barndom. Når jeg skriver kan jeg sette lyset mot mørke kroker i menneskesjelen jeg ellers ikke tør å nærme meg. Og når jeg begynner å forstå hva teksten min handler om, er det akkurat som om alt får plass i den teksten. Tankene mine, filmer jeg ser, bøker jeg leser, bruddstykker av samtaler jeg overhører, nyhetssaker, leksikonartikler – alt er mat til den gapende forfatteren.  

 

Hvor jobber du vanligvis?

Stort sett sitter jeg hjemme. Der flytter jeg meg rundt i huset, jeg sitter oftest i stua eller ved kjøkkenbordet. Egentlig har jeg et kontor i andre etasje, men det er akkurat som jeg vegrer meg for å sitte der. Hvis jeg setter meg ved kontorpulten min, er det jo forventet at jeg skal prestere noe. Men hvis jeg bare sitter litt sånn tilfeldig ved kjøkken- eller stuebordet, da er alt som eventuelt kommer en bonus. Jeg tror jeg liker å gi meg selv rollen som underdog. Hvis jeg later som jeg ikke jobber kan jeg overraske: Se hva jeg fikk til å skrive i dag!

Hva er den mest inspirerende tiden på døgnet og den mest inspirerende musikken eller bakgrunnslyden?

I prinsippet liker jeg morgenen best. Når barna er levert i barnehage og på skole og jeg kan sette meg ned med kaffe og laptop. Da kan jeg være heldig og ha skikkelig god flyt i et par timer. Jeg jobber sjelden konsentrert veldig lenge om gangen, jeg lar meg lett distrahere av lyder, katten, e-post eller forefallende arbeid, men hvis jeg virkelig er inne i et prosjekt kan jeg være ganske produktiv fram til lunsj. Etter det jobber jeg mer sporadisk. Så kan jeg heller sette meg til om kvelden, hvis jeg har ork til det.

Når det gjelder bakgrunnslyd eller musikk må jeg ha det så stille som mulig. Jeg er ikke typen som jobber til musikk. Før gjorde jeg kanskje det, men med tre ganske små barn i hverdagen, setter jeg mer og mer pris på stillhet når jeg er alene. Jeg trenger stillhet for å tenke klart. En sjelden gang hender det jeg setter meg på kafé, da kan summingen fra andre mennesker være en god trigger for å jobbe. Som om kafegjestene fungerer som en slags vitner, jeg kan ikke sitte der og gjøre ingenting, tankene og fingrene tvinges i gang.  

 

 

Vi har alle øyeblikk der vi tviler på oss selv. Hva gjør du for å fatte nytt mot og fortsette?

Jeg går eller løper! I det siste har jeg gjerne tatt en løpetur midt på dagen, og da løser jeg ofte ting jeg står fast med i teksten, eller kommer på nye ting jeg vil skrive om. Først bestemmer jeg meg for ikke å tenke i det hele tatt, men så jobber underbevisstheten likevel, og når turen er ferdig styrter jeg inn på kjøkkenet etter mobiltelefonen min, noterer stikkord og tanker på den, tar en dusj og går løs på teksten igjen.

 

Kan du nevne 3 nye forfattere du har blitt spesielt glad for å oppdage?

Rachel Cusk, Samanta Schweblin og Leslie Jamison.  

Og 3 legendariske?

Sigrid Undset, Raymond Carver, Donald W. Winnicott.

 

Hvilket av prosjektene dine ligger nærmest hjertet ditt?

Akkurat nå er det nok skuespillet jeg nettopp har gjort ferdig, «En gang var vi krigere». Ettersom teksten er helt fersk har jeg ikke distanse eller språk til å snakke konkret om hva den handler om. Men rollene heter JEG og DE ANDRE, og de forsøker å nærme seg hverandre gjennom utveksling av minner og erfaringer fra morskap og oppvekst. I all hovedsak har jeg prøvd å skrive noe om å komme andre mennesker nær, å trosse jegets grenser, ikke være innestengt i seg selv og sitt eget.