Anne-Bitsch-forfatterportrett-
Forfattere

Forfatterhverdag: Anne Bitsch

Anne Bitsch (1978) skriver med en nesten brutal åpenhet om oppveksten med en mor som led av alkoholisme og psykisk sykdom, om omsorgssvikt og overgrep. I tillegg er hun feminist og ble nylig doktor i samfunnsgeografi. Men jo mer hun vet, jo mindre skråsikker prøver hun å være. 

 

Fortell om ditt første betalte skriveoppdrag?

Jeg har skrevet hele livet, men da jeg på midten av 2000-tallet ble ansatt som redaksjonssekretær i det da nyetablerte feministiske tidsskriftet Fett, tok skrivingen fart. På den tiden skrev jeg flere ulønnede kronikker i Aftenposten før jeg omsider begynte å få betalt. Jeg tror min første betalte kronikk var en slakt av en bok som handlet om kvinners konservative partnervalg. Det ble rabalder ut av det, husker jeg. Forfatteren ble fortørnet og sur, og vi hadde et temmelig kjølig forhold i årene som fulgte. I dag skjønner jeg hans reaksjon og skammer meg over tonen i den kronikken. Den var unødvendig nedlatende og frekk.

Det var karakteristisk for min debattstil i midten av tjueårene. Jeg tenkte vel at jeg skrev med «snert» og at mine meningsmotstandere måtte tåle en trøkk, men i realiteten var jeg ikke særlig dannet og noen ganger nokså omtrentlig når jeg kritiserte andre. På den tiden hisset jeg på meg flere folk på grunn av den formen og jeg er ikke stolt av det. Tar meg jo i å fundere på hvorfor det er sånn at man gjerne er mest påståelig når man vet minst og er mest usikker.

Ikke at det unnskylder min oppførsel, men diskusjonsklimaet hadde blitt bedre om debattredaktørene i større grad innskjerpet at målet for en god debatt ikke nødvendigvis er å få rett og ba folk luke ut diverse personkarakteristikker. De siste årene har jeg forsøkt å være mer raus mot andre og mindre skråsikker. Typisk alderdomstegn.

 

 

Fortell oss litt om arbeidsprosessen din?

Jeg har dessverre ingen gyllen oppskrift på den perfekte arbeidsprosess. Jobber altfor ustrukturert og sliter i perioder voldsomt med skrivesperre. Selv om nesten alt jeg gjør i en eller annen form handler om skriving eller formidling er ingen dager – eller prosjekter – like. Felles for alle mine store skriveprosjekter er at jeg er mye ute blant folk og snakker med høy og lav. Det beste jeg vet er å besøke steder jeg ikke kjenner så godt og de små og store hemmelighetene som skjuler seg der.

Mitt viktigste arbeidsverktøy er mine følelser som hjelper meg å tune inn på hvor det brenner, enten det handler om å avdekke uskrevne sosiale koder og tabuer, eller bare forstå hva som er viktig for folk. Jeg skriver ofte om brutale og intense ting: seksuell vold, mishandling, alkoholisme, skakkjørte liv. Det krever like deler mykhet og robusthet. Man må både være myk og fleksibel nok til å ta inn stemninger og de skjebnene folk bærer på, samtidig som man også må kunne børste det litt av seg og gå analytisk til verks når man skal sette seg ned og lage tekst ut av det.

I arbeidsprosessen som forfatter er jeg avhengig av en redaktør jeg kan stole på og at den personen er villig til å hjelpe meg i alle stadier av skriveprosessen, også ideutvikling, etiske vurderinger og viktigst av alt: arbeidet med disposisjon. I mitt nåværende prosjekt har jeg parallelt med research og datainnsamling jobbet med disposisjonen over seks måneder. Først når jeg har oversikt over alle de små bitene i puslespillet som utgjøres av intervjuer, radio- og tv-programmer, offentlige dokumenter, bøker, vitenskapelige artikler og fysiske besøk til forskjellige steder, begynner den egentlige manusutviklingen.

 

Hvor jobber du vanligvis?

Jeg veksler mellom hjemmekontor og biblioteker. For tiden er jeg mest på Designmuseets bibliotek i København eller Den sorte diamant.

 

Hva er den mest inspirerende tiden på døgnet og den mest inspirerende musikken eller bakgrunnslyden?

Har ingen bestemte tider på døgnet hvor jeg jobber best, tror jeg, men et sikkert dødpunkt er mellom 15.30 og inntil middag, da blir jeg spist opp av ettermiddagsdemonen og min hjerne fungerer overhodet ikke. Det varierer også ganske mye om jeg hører på musikk når jeg jobber. Noen ganger trenger jeg komplett stillhet eller bare vindbris og bølgeskvulp gjennom et åpent vindu. Andre ganger kommer den gode arbeidsflyten med klassisk (Bachs cellokonserter) eller instrumentell musikk (Ólafur Arnalds, Max Richter). Også musikk fra tidsperioder eller steder jeg skriver om kan hjelpe assosiasjoner på vei. Akkurat for tida går det mye i Nico & Vinz og Karpe Diem.

 

Vi har alle øyeblikk der vi tviler på oss selv. Hva gjør du for å finne tilbake til motet og fortsette?

Tar meg sammen. Diskuterer med redaktøren eller mannen min. Begynner det stedet hvor det er minst motstand og mest glede.

 

Har du et tema, en sak, noe større enn deg selv som du brenner for?

Menneskerettigheter.

 

 

Kan du nevne 3 forfattere du har blitt spesielt glad for å oppdage?

Joan Didion. Ta-Nehisi Coates. Zeshan Shakar.

Og 3 legendariske?

Hannah Arendt. Simone de Beauvoir. Astrid Lindgren.

 

Hva jobber du med akkurat nå?

Det snakker jeg ikke så altfor mye offentlig om før vi nærmer oss en satskorrektur, men det blir vel en bok til slutt.